Tilbake til 70-tallet

I hagen vår (den halvferdige hagen vår) akkurat nå står et ekte hustelt fra 70-tallet. I brunt og oransje, med gardiner i vinduet og et eget lite soverom. Teltet ble kjøpt av mannens foreldre når han var liten, og mannen husker mange morsomme og koselige turer med dette fra sin barndom. Teltet ble funnet fram for noen dager siden når vi holdt på å rydde litt i et uthus - det har ligget nedpakket helt siden sommeren 2006  da vi bestemte oss for å prøve teltlivet. Mannen har jo bare gode minner fra dette, og jeg lot meg selvfølgelig lett påvirke. Var nok en impulsting, ikke altfor gjennomtenkt, men det regnet (som vanlig) her, og da bar det avgårde til Sverige (selvfølgelig) med telt, godt humør og optimisme og en liten Torbjørn på 1 1/2 år.

Her er vi vel framme, teltet er oppe, humøret er fortsatt bra, været var flott og Torbjørn koste seg. Benken hadde vi forresten ikke med oss, den er campingplassen sin ;-). En av de tingene vi trodde kom til å bli så fint, var jo at lille Torbjørn bare kunne stabbe litt rundt i gresset utfor teltet, tenk så gøy det måtte være. Og så kunne vi jo bare trille et sovende barn inn i teltet på kvelden, kjempepraktisk.

 En sovende Torbjørn på telttur

Og gøy var det, helt til vi - etter en søvnløs natt - stod opp til øsende pøsende regn. Kaldt var det, vått var det, å gå i gresset var ikke spesielt gøy lenger, og vi var trøtte og sure alle tre. Nevnte jeg at jeg var gravid og hormonell? Det ble rask retrett - 48 timer etter at vi dro var vi vel tilbake i Norge igjen. Verdens korteste ferie kalles det. Det passer nok bedre å ha teltet oppslått i hagen til glede for våre små - selv om mannen nok enda ikke har helt slått fra seg tanken om storfamilien på telttur ;-).

♥ ♥ ♥

Idag har vi hatt en kjempekoselig dag på Gratangen-tur, og nå venter jeg på trivelige jenter - sytreff er gøy! Syr på uglegenser, fiiine stoffet! Og sol er det også, kan det være bedre?